Kronikk i VG 24.5: Når Han engang forlater oss

Ole Gunnar Solskjær ble mottatt som en frelser da han kom til Molde. Det kom litt brått på romsdalingene at han faktisk ikke kommer til å bli her til evig tid, selv om vi alle visste at han ville forlate rosebyen før eller senere.

Av Arild Hoksnes, leder i SAMS, Foreningen for samhandling i Møre og Romsdal

En kronikk om Solskjær-Røkke-MFK-Aker-stridigheter gir forventning om at dette handler om en strid som har større dimensjoner enn det som skjer rundt Røkkeløkka. I Møre og Romsdal har vi nemlig trent oss på å krangle i flere hundre år. Det kalles fogderistrid, og det er en gift vi vil ha vekk fra kulturen vår. Fogderistrid går som regel på fordeling av goder mellom de tre fogderiene Nordmøre, Romsdal og Sunnmøre, og gjerne byene Kristiansund, Molde, Ålesund.
Denne striden inneholder tilsynelatende en konflikt mellom moldenseren Røkke og kristiansunderen Solskjær. Men de siste dagers gny har ikke hatt et snev av denne gamle striden i seg. Dette er ikke fogderistrid, det er heller ikke bystrid. Det eneste som kan sies å ligne en tradisjonell strid, er gleden av å snakke med hverandre gjennom media. Kombiner det med en ulveflokk av journalister og opphetede supportere, så har vi noe som et øyeblikk kan ligne på at noe viktig er i ferd med å skje.

Fotball i Møre og Romsdal er faktisk langt på vei en samarbeidsarena, preget av nytenkning og idyll. De to eliteserielagene i fylket, MFK og AaFK har en innbyrdes harmoni. Supporterklubbene er høflige mot hverandre og trenerne er gode, gamle venner fremdeles, som snakkes i telefonen hver uke. Kjetil Rekdal er romsdalingen som trener sunnmøringenes lag, Ole Gunnar Solskjær er nordmøringen som trener romsdalingene sitt lag. Og som om ikke det var nok: Eliteserieklubbene gjør sitt for å bygge opp fotballag utenfor sitt eget revir, MFK jobber f eks med å få opp nivået på Nordmøre, kanskje til og med gjenreise fordums storklubber i Solskjærs hjemby.

Det finnes også en annen idyll i Molde: Kjell Inge Røkkes grenseløse gavmildhet mot sin hjemby. Det er hevdet at han via forskjellige kanaler har donert MFK en halv milliard kroner over flere år. Det er alt fra en prektig stadion, til et genialt tilhørighetsprosjekt, der alle som kjøper sesongkort hos MFK, får tilsvarende sum donert til sin lokale klubb, enten det er Rival, Gossen eller Hjelset/Kleive. Dette alene er et tiltak som har bygd en tilhørighet til MFK i hele regionen. Det er en rekrutteringsskole i gang, Akerakademiet, som sikrer utvikling av fotballtalent. Det er uomtvistelig at Kjell Inge Røkke, i samarbeid med flere andre har en visjon om å bygge opp noe over tid. Han er ikke bare en vandrende kassakreditt, slik mange ønsker å framstille Akers underskuddsgaranti til MFK. At det totalt sett sikkert er et forretningsmessig tapsprosjekt, ser ikke ut til å hindre Røkke og kumpanene i å fortsette.

Solskjærs karriere begynte i Kristiansund, gikk så til Molde, og så med Røkkes privatfly til Manchester. Ole Gunnar har mye å takke Røkke for, og kunne bare ikke si nei da Røkke ville sende ham hjem til et krisebefengt fotballag som Frelser. Under Solskjærs ledelse fikk klubben sitt første seriemesterskap i samme året som klubben ble 100 år! Rusen varte og rakk, og emosjonene kokte rødere enn roseblod. Ingen reflekterte over annet enn at Ole Gunnar skulle være her, lenge, lenge. Og MFK fortsatte å stige til topps i den nye sesongen.

Så splintres idyllen på selveste 17. mai. Plutselig var det brann i rosenes leir! Alt skjedde brått og det ble ropt ”sviker” etter ham som dro til Birmingham, og det verste sviket var visst at det kom et privatfly, akkurat som da Røkke sendte Ole Gunnar til Manchester. Aker – dvs Kjell Inge Røkke – stilte tre finurlige spørsmål som er på linje med den retoriske fellen: – Har de sluttet å slå deres kone? Du kan umulig komme godt ut av det, om du svarer ”ja” eller nei”. Da Solskjær ikke ga de svarene Aker ønsket, annonserte de at kranene nå blir skrudd igjen for en del av millionene, for øvrig en lenge varslet stenging av en vannåre.

De som kjenner Kjell Inge Røkke sier at han kan reagere kraftig når noe går ham imot. Denne gangen er emosjonen omformulert til ”skuffelse”, ikke ”sinne”, altså.
Kan vi forstå denne skuffelsen? Ja, det er vel bare å se på ambisjonene og det økonomiske bidraget. Det er et slags lidenskaplig sløseri denne mannen holder på med, og da er det best å være temmelig lavmælt og lojal under utbruddene, også i MFKs administrative korridorer. Slik framstod Ole Gunnar Solskjær som ganske naken i stormen noen dager, men han er vant til vind.

Kalven er blitt okse. Ole Gunnar Solskjær er nok et større ikon enn vi er vant til å håndtere her på traktene. Solskjær er også hele Norges og hele Englands Ole Gunnar. De gamle vennene Solskjær og Røkke, har nå spist seg gjennom konfliktene. Solskjærs framtreden arter seg som olje på opprørt hav, og det er nok ikke noen dårlig egenskap i farvann der Røkke ferdes.
Men det viktigste: Nå har vi fått vite at Solskjær blir her en stund til. Så la oss nyte det.